Artikler

Forbundet må tenke seg godt om

09/07/14
Jonas Orset

Under NM i Eidsvoll rettet ProCycling lyset mot de mange mislykkede kontinentallagene som har blitt opprettet de siste årene. Jeg har selv vært rammet, ved flere anledninger. Det er ingen hemmelighet at ting gikk skeis i mitt forrige lag, Team People4you. Det var mye rot innad i laget og vi rytterne ble lovet ting som aldri ble en realitet. I fjor høst ble jeg igjen lovet kontrakt i ett norsk kontinentallag, men igjen, ble det likevel ingen realitet. Utover høsten var jeg i samtaler med Njål Engløk, som lovet gull og grønne skoger med sitt nye lag, Team Norita. Maken til løgn har jeg aldri opplevd, og når alt kom til alt var ingenting på plass. Jeg har altså vært svært berørt av rot fra norske sykkellag.

Det er fristende å bli bitter og tenke på alt som ikke ble som lovet. Men jeg velger å heller fokusere på hva jeg faktisk fikk oppleve ved å være en del av ett ambisiøst kontinentallag. For sammenlignet med en klubbrytter er kontinentalrytterne heldige.

I noen av artiklene som ble publisert av ProCycling ble det påstått at en ung klubbrytter bør tenke seg nøye om før han signerer for ett nystartet kontinentallag. Man bør alltid vurdere om man skal sette navnet sitt under en bindene kontrakt, men om vi tenker på alternativene ser jeg ingen grunn til å ikke ta sjansen. For faktum er at ingen klubblag i Norge er i nærheten av å ha ett like godt opplegg som det mest useriøse kontinentallaget. Klubbene i Norge har ett meget skralt rittopplegg, og skal man bli god må man sykle ritt. Det hjelper ikke at noen av de største klubbene sykler 2-3 UCI-ritt i året, samt en tur til Danmark eller Belgia i året for å slenge seg med i noen nasjonale ritt. Kontinentalrytterne har derimot flust av UCI-ritt på deres kalender. Med ritt som Tour of Norway, Tour des Fjords og Artic Race of Norway er lagene sikret gode ritt der rytterne kan prøve seg mot flere av verdens beste syklister. Samtlige lag deltar i tillegg på UCI-konkurranser i utlandet, og de fleste lagene er med på mange. Klubblagene derimot sykler 5 Norgescupritt, og 15-20 rankingritt i løpet av ett helt år. Sjeldent er konkurransene i Norge over 180 km, mens de største rittene i verden er over 250 km.

Jeg har ingen doktorgrad i fysiologi, men det er selvsagt at skal du bli en topp rytter og hevde deg i store internasjonale ritt må du få mulighet til å prøve deg på det øverste nivået. Ryttere som får det beste rittprogrammet er som regel rytterne som utvikler seg mest. Derfor skal man være takknemlig for de mange kontinentallagene som gir mange norske ryttere mulighet til å delta i store ritt, selv om ikke alt blir som lovet. Jeg ønsker heller kontinentallag som gir rytterne bedre opplegg, selv om alt ikke blir som lovet, enn at rytterne får ett svekket rittprogram.

Jeg synes ikke det er OK med de mange lovnadene som diverse sportsdirektører lover rytterne sine, og som aldri kan holdes. Det er rett løgn og bedrageri og kan være svært uheldig for troverdigheten til sporten. Jeg ser argumentet om at det er skadelig for potensielle sponsorer at det er så mange mislykkede lagprosjekter som baseres på falske løfter.

Likevel, jeg frykter at økte innstramminger fra NCF vil redusere antall kontinentallag og dermed også begrense rittprogrammet for syklister som ønsker å utvikle seg til internasjonalt toppnivå. Vi kan ikke sammenligne oss med land som Nederland eller Frankrike, som begge har kun 4 kontinentallag, for der har klubbryttere ett helt annet konkurransetilbud enn vi har i Norge.

Skal NCF innstramme mulighetene for å lage kontinentallag MÅ forbundet først gjøre noe med det bedrøvelige rittopplegget for klubblagene i Norge. Enten legge til rette for sterkere klubber, som sykler flere ritt i utlandet, eller øke antall nasjonale ritt betraktelig. Nivåøkningen blant norske syklister de siste årene skyldes etter min mening ene og alene de forbedrede konkurransevilkårene for rytterne, med flere hardt satsende lag som gir mange ryttere gode rammer for å satse. En sterk bredde gir en enda bedre topp. Forbundet må passe seg så de ikke graver sin egen grav, for skal vi få frem flere toppsyklister må flest mulig ryttere få best mulig opplegg.

Next Post
Previous Post