Adventure

Fjellveier, grus og frihet

12/05/16
Jonas Orset

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert 4.juni 2014, men er hentet frem til glede for nye lesere. 

For en tur!

Det er ikke ofte jeg unner en treningstur en helt egen blogpost. Isåfall må den være spektakulær. Og ja, denne turen var helt unik og kanskje en av de råeste turene jeg har syklet. – Bedre enn Lærdal, sier kanskje du? Om ikke bedre var den udiskutabelt enda mer spektakulær. En løype som bød på godt over 2200 hm, 130 km og sist, men ikke minst over 65 km på grusveier. Ja, du hørte rett, raceren fikk kjørt seg i reneste Strade Bianchi-kulisser! Strava fil og løypekart finner du her.

Skjermbilde 2016-05-12 kl. 20.09.16

Gale-Matias?

Å legge ut på langtur på grusveier over fjellet i slutten av mai høres neppe ut som en god idé. Men etter Gylne Gutuer, ett rankingritt jeg syklet for 2 uker siden med nesten 50km på grus, ble jeg yr i beina etter å prøve fjellveiene i Hallingdal. Det er noe magisk med å sykle på fjellet, og likeså fantastisk å sykle på racersykkelen så komboen måtte bli en suksess!

Ut på tur, aldri sur?

Jeg startet rett over slaget 10, og trillet nedover dalen før jeg kom til Vats. Der knakk jeg brått opp til venstre, inn på grusveier forbi Tullegard og videre 300 hm til fjellet begynte å flate ut. Godt underlag oppover med relativt hard grus, nesten som å sykle på asfalt.

Før jeg kom på fjellets skyggeside var det tørre veier og nydelig å sykle, til tross for grov grus.
Før jeg kom på fjellets skyggeside var det tørre veier og nydelig å sykle, til tross for grov grus.

Over Laudalen på 1200 moh og videre mot Hemsedal var det derimot verre enn antatt. Både grusen var grov og jeg møtte på stadig flere og lengre snøpartier. Man skulle ikke tro det var så ille å møte på litt snø, det er vel bare å bære sykkelen noen meter? Men nei, det er mye verre enn som så…. For det første mister man flyten på turen, som er irriterende nok i seg selv, men det er ingenting mot å få snøkladder under cleatsen (så du ikke får skoene i pedalene). Etter hvert snøparti måtte jeg bruke flere minutter bare på å få snø av cleatsen så jeg kunne få skoene i pedalene igjen. Ganske farlig å ha skoene løst oppå de glatte shimano-pedalene når du sykler på såpass ruglete underlag. Å få sykkelen full av snø (om du ikke orker å bære 50m i ustabilt underlag), er også ganske fustrerende i lengden. Nettopp fordi det gjør at grusen fester seg på dekkene og det blir dermed sølesprut når du begynner å sykle igjen. Min rene sykkel ble raskt full av møkk. Og i varmen kan du si at kjedet ble bra tørt etterhvert pga. alt vannet og sølen over fjellet. Varmen ja, var ikke akkurat så varmt over Laudalen og det var det tredje irritasjonsmomentet ved å gå over snøen, føttene ble iskalde, og det tok tid før varmen kom tilbake i dem. Ved ett par tilfeller valgte jeg faktisk å heller gå rundt snøen og i lyngen, men heller ikke ideelt å bære med seg sykkelen i busker og andre buskvekster, som også var relativt skarpe… Vel, nok klaging, for etter 6-7 partier var jeg mer heldig, og snart var jeg på vei nedover fjellet mot Hemsedal og stemningen ble stadig bedre igjen.

Etter en heftig utforbakke på grus og smale dekk kom jeg omsider vel ned til Alpinparadiset Hemsedal. Jeg hadde sett nok av alpinbakken da jeg syklet ned til Trøim og dro raskt videre nedover dalen.

Jeg er ikke så kjip av jeg velger hovedveien....
Jeg er ikke så kjip at jeg velger hovedveien i Hemsedal….

Panorama, is og møkkavei

Langs med øvreveien i Hemsedal kunne jeg nyte både varmen og utsikten utover dalen, og for en gangs skyld på asfalt. Da gikk det radig ned til Robru. Etter fyllestopp samt is-kjøp tok jeg min Crème Chocolat i hånden mens jeg tok med meg knekkerne oppom både Nørde og Søndre Øygardsveg. Ingen hvile her til gards. Beina gikk jevnt og trutt rundt på asfaltveiene til Rotneim. Deretter var det igjen tid for å drømme seg bort inn i klassikerverden. Etter noen kilometer på håpløs grus i retning Torpo fikk jeg litt “hvile” på riksvei 7 til Torpo. Selv om det er enkle km er det kanskje de kjipeste på hele turen. Siden jeg nesten er Oslogutt skulle man tro at jeg tålte litt trafikk, men du blir raskt bortkjemt på veiene her. Møtte jo kun 1 bil i fjellet over Hemsedal, og kun ett fåtall på vei ned til Rotneim.

Nye klatringer i vente

Etter å ha sunget på dagens sang (på hjernen, som forøvrig var Michael Jacksons “Love never felt so good”) noen ganger tok jeg av inn til Torpo og da var det på’n igjen, med 500hm stigning. Første 3km av bakken var bra, på god asfalt, derimot i stekende varme. Men er det noe jeg har lært er det at man skal aldri klage på varmen i Norge. Nyt den mens den er der, i morgen er det plutselig vintervær igjen. Etter jeg runna Oppheim tok jeg til venstre, opp forbi Torsteinslåtta. Grus var underlaget igjen, og heldigvis hardere enn strekket mellom Rotneim og Torpo. Men jo høyere opp i lia jeg kom jo smalere ble veien…

Er dette rett vei?
Er dette rett vei?

Fra grus til traktorvei

Når grusveien plutselig ble til traktorvei begynte jeg sannelig å lure. Er jeg på rett vei egentlig? Skulle jeg studert løypen bedre? Jeg er jo såpass gammeldags av meg at jeg kun studerer løypen godt før jeg sykler, og håper på at de små grå holder stand. De som kjenner meg vet nok at de ikke alltid gjør det, og at jeg er for sta til å snu. Men jeg husket såpass at jeg skulle forbi “slåtta til Torstein” så jeg antok at jeg var nogenlunde på rett vei. Tvilen kom på ny da jeg måtte krysse en eng. Takket være noen små traktorspor i gresset så syklet jeg videre og håpet at jeg skulle ha flaks på andre siden. Og heldigvis, på andre siden begynte stien igjen og jeg brakk meg opp den dårlige grusbakken, eller skal jeg si steinbakken. Fingrus var det ikke.

Sykkelen i sitt rette element?
Sykkelen i sitt rette element?

Sta som jeg er fortsatte jeg, selv med tankene «Hvordan i huleste kunne jeg rote meg borti dette? Har jeg syklet feil eller var feilen at jeg stolte for mye på Google Maps?» Men i det flotte sommerværet var egentlig humøret på topp. Jeg håpet bare jeg skulle slippe å snu og sykle den bratte “wannabe-ballettbakken” ned igjen.

Lys i det fjerne

Etter nesten 3 km på traktorvei og sikkert 200hm totalt begynte det å se mer lovende ut da jeg kom inn på noen litt mer ordentlige grusveier. Og da jeg like etter så skiltet til Votndalen var det “halleluja-tilstander.” Det var jo dit jeg skulle! Jeg la på storeskiva og dundret på over Liatoppen, og da utforkjøringen begynte gikk det unna. Men når 40 km/t føles som 60, så var vel farten heller moderat. Fartsfølelsen var heller høy.

Votndalen er helt nederst i samme dalarm som Vats, så nå var det ingen tvil om at jeg var på vei hjem. Jeg kjørte grusveier så lang jeg kom, men i Leveld hadde noen tullingen asfaltert veien (noe jeg egentlig er veldig glad for), og jeg måtte ta ett lite avbrekk fra det sleipe underlaget. For å sikre at jeg fikk maks ut av hjemturen tok jeg omturen opp mot fjellet, retning Laudalen igjen. Kall meg gal, men utforkjøringen ned til Vats ville jeg ikke være foruten.

Hadde det vært sånn grus hele veien hadde det ikke vært noen sak!
Hadde det vært sånn grus hele veien hadde det ikke vært noen sak! Veien opp mot Laudalen var solid.
Underlaget ble hakket dårligere når jeg skulle ned til Vats igjen, men det er sjarm.
Underlaget ble hakket dårligere når jeg skulle ned til Vats igjen, men det er sjarm.

Neida, jeg satset ikke livet i utforkjøringene, men du trenger ikke sykle fort for å få fartsfølelse på grusveier med racersykkel. Jeg kom meg trygt ned fjellet, til Vats. Men grus var jeg enda ikke lei,og jeg holdt meg oppi åsen, på grusveien, mens jeg kunne nyte utsikten ned mot resten av dalen. Nydelig skue, og måtte faktisk stoppe for å ta bilder!

Om ikke dette er pent er ingenting det.
Om ikke dette er pent er ingenting det.

Tilbake til start, og litt av en tur!

Tilbake i Vats var jeg på rett over 6t. En utrolig tur. Den hadde nesten alt ett sykkeleventyr skal ha: godt vær, utsikt, grusveier, traktorveier, asfalt, snø, fjell, daler, innsjøer og iskrem. Det eneste jeg manglet var teknisk uhell. Og takk og lov for at jeg slapp unna det. Nesten overrasket selv over at dekkene holdt så godt på tildels elendig grus, og masse løsstein. Men (slitte) Vittoria Zaffiro 25mm dekk imponerer. Det samme gjør Unaas AS-30 hjulene, som måtte tåle endel juling i dag, men er fortsatt akkurat lite rette som da de var nye.

Utstyret imponerer!
Utstyret imponerer!

Tar du utfordringen?

Jeg følte jeg har bevist at landeveissykkel fortsatt fungerer på gode gamle landeveier, også av grus. Det er akkurat slik de gamle heltene i Tour de France syklet, da med ekstra dekk rundt kroppen. Det trenger du neppe, for dagens dekk er så solide at de tåler en trøkk. Det kan derimot være lurt å sette på 25mm dekk (eller 28mm om rammen tillater det), som er litt bredere og gir litt bedre kontroll enn standard 23mm. Ta også med en eller to slanger, i tilfelle du er uheldig. Du kan jo alltids ta CX-en, men jeg tviler på at du får samme opplevelse da.

Å sykle innover fjellet på smale grusveier gir en enorm frihetsfølelse og du bør virkelig prøve det. Er du tøff nok til å legge turen unna asfalten i sommer?

Next Post
Previous Post 
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram