Måtte du akkurat bytte ut veggkalenderen eller har du gått helt over til Google Calendar? Uansett må vi konstantere at 2018 er over. Blanke ark ligger foran oss og vi kan legge både gode og mindre gode minner bak oss. Det er befriende, spennende og litt skummelt. Hva som venter vet ingen.
Jeg er litt glad for å kunne slå en strek under dette kapittelet, som har vært et ganske fascinerende år. 2018 er historie, men det er også en historie jeg er takknemlig for å ha vært en del av. Et år jeg aldri vil glemme.
LES FØRST:
Året 2014
Året 2015
Året 2016
Året 2017
Året startet i Spania. Like før jul 2017 signerte jeg for det spansk-serbiske kontinentallaget Team Dare Gaviota. Laget hadde hovedbase i Murcia og hadde en imponerende CV med en rekke toppsyklister tidligere innom laget og deltakelse i Vuelta España 2009. Det er riktignok nesten ti år siden og siden det var laget kraftig amputert både økonomisk og sportslig. Jeg så likevel på det som en spennende mulighet, og vi hadde deltakelse i flere gode spanske proffritt. Det ga meg masse av motivasjon til treningsarbeidet.
Jeg startet med to uker i Guardamar, før bussturen gikk til Andalucia. Det ble først en uke hos Antti Sizko i Nerja etterfulgt av en i sentrum av Malaga med sykkelkamerater fra Amerika. I Sør-Spania er terrenget kupert og vakkert, og jeg kunne gjerne blitt lenger. Derimot fikk jeg tilbudet til å bo hos og trene med lagkamerat Hector i Novelda og returnerte nordøstover før måneden var omme.
LES MER: Oppsummering – Januar
Novelda ligger like utenfor Alicante og ble min base frem til sesongstarten i Vuelta Murcia 10.februar. Klassikeren ble en brutal start da jeg enda var et godt stykke utenfor konkurranseform så tidlig på året og ryttere som Alejandro Valverde og Luis León Sanchez skulle sette sitte preg på rittet. Men sesongen var i gang.
Dagene etter rittet besøkte jeg min nye trener Jofre Prunera i Tarragona, sør i Katalonia. Jeg har selv trenerutdannelse, men det er lett å bli litt blind på egen trening og godt å ha en erfaren trener å sparre med.
Mot slutten av februar var jeg tilbake i Norge og vinterværet tok føringen på treningen. Jeg fikk bare sette sykkelen på rulla og smøre langrennrennskia. Det passet forsåvidt greit at årets eneste “skade” kom denne perioden, men en liten senebetennelse i iliotibialbåndet på utsiden av leggen. Heldigvis fikk jeg gode råd fra Espen på Impuls Helse og var etter en uke tilbake i full trening.
LES MER: Oppsummering – Februar
Spanske Jofre mente bestemt at jeg hadde bedre av å trene i Spania og allerede tidlig i mars ble det retur til Katalonia. To nye uker ble lagt ned på spansk jord og jeg fikk også syklet det to-dagers eliterittet i Sabadell, før neste land stod på listen.
Sesongstarten i Gran Fondo World Tour gikk i ved Portoroz i Slovenia. Flyet tok meg til Venezia og derifra tok jeg buss til Trieste. Her ble jeg hentet av Robi Jenko, en tidligere lagkamerat fra CCN-Metalac under Tour of Poyang Lake 2014. Han hadde en skikkelig hyggelig familie som huset meg i Ilirska Bistrica siste uken før Gran Fondo Portoroz. Her ble jeg kjent med slovensk gjestfrihet, lokal basketball, ekte espresso og syklet treningsturer både til Italia og Kroatia.
Gran Fondo Portoroz var riktignok et non-competative race, men jeg var likevel med å sette fart på rittet og avsluttet med første gruppe. En god start på Gran Fondo World Tour.
Hjemreisen gikk enda engang via Venezia og denne gangen la jeg inn ett par dager for å se den flytende byen og fikk også syklet en god langtur ned til Padova og Parque Regionale dei Colli Euganei.
Tilbake i Norge arrangerte jeg første ritt i Sørensen Sport Vårcup. Det var i tidligste laget og det måtte barberes kraftig da det enda var svinger med snø og is. Derimot ble det et utrolig vellykket og nesten helt isfritt Kråkstad Rundt 25.mars.
Det ble en kort hjemvisitt i Norge før jeg igjen skulle ut på oppdrag. Team Dare Gaviota skulle sykle Klasika Primavera i Amorebieta 10.april og jeg dro via Novelda for å igjen legge inn noen gode treningsøkter før proffrittet i Baskerland. De siste dagers oppladning ble likevel ikke helt optimal. Jeg måtte selv bytte girsystem på teamsykkelen og hadde masse problemer med å få Di2-systemet til å fungere. Reisen til Nord-Spania var også lang. 8 timer og vi ankom kl 03 på natta. Vi hadde en dag til å hvile ut, men perfekt oppkjøring var det ikke. Med tekniske problem var også rittet på mange måter en fiasko. Heldigvis ble halvannen dag som turist i Bilbao med lagkamerat Odin et godt plaster på såret.
I Norge arrangerte jeg andre ritt av Sørensen Sport Vårcup, ble med på den Norgescup-åpningen og nøt at våren endelig var kommet til Norge – faktisk også med sommervarme. Perfekt sykkelvær som varte helt til september!
Siste helgen i april tok jeg også turen med IK Hero til Danmark for UCI-rittet Himmerland Rundt. En brutal løype med mange røffe grusstrekk som ikke stod tilbake for løyper vi ser nede i Belgia eller Normandie. Jeg pådro meg en forkjølelse og valgte å stå av Himmerland og stilte som lagets mekaniker på søndagens ritt.
LES MER: Oppsummering – April
Etter UCI-rittene i Danmark var det en uke frem til nye UCI-ritt. Denne gangen på norsk jord med Sundvollen og Ringerike GP. Nå var det med Team Dare Gaviota jeg skulle kjøre. Forkjølelsen jeg pådro meg i Danmark ødela mye for vårens hovedmål. Det hjalp heller ikke at jeg måtte ta mye ansvar for å organisere og planlegge for laget før rittene følte meg allerede mentalt utladet før start.
Etter Ringerike fikk jeg noen dager besøk av spanjolene hjemme på Langhus. Det var morro å vise dem mine treningsløyper i Lekre Follo. Vi var også noen ganger opp Tryvann og arrangerte klatrekurs i Grefsenkollen.
Jeg ble hjemme da resten av laget busset videre til Uppsala og Scandinavian Race. Jeg trengte å finne tilbake til godfølelsen. I stedet ble jeg med som pilot for svaksynte Marius Vincent Phillip på NCFs tandemhelg. Det var en veldig hyggelig dag med mye sykkelglede.
Etter noen uker på Østlandet var jeg igjen klar for dyst. Gran Fondo World Tour skulle gjeste Kazakhstan og det trigget meg å besøke det litt ukjente landet. Mange vet at det finnes et land som heter Kazakstan, men ikke mange vet noe særlig om det. Enda færre har vært der. Nå fikk jeg muligheten til å både sykle og bli kjent med kazakhstansk kultur. Det var virkelig en vellykket helg. Både sykkelmessig og opplevelsesmessig. Seier på etappe 1 og 3.plass sammenlagt ga meg ledelsen i Gran Fondo World Tour. Samtidig fikk jeg nye venner, testet nasjonalmat og sett litt av et vakkert land.
LES MER: Oppsummering – Mai
Kazakhstan startet en serie med slag i slag av sykkelritt. Rett fra Almaty gikk reisen til Kiev. Jeg fikk noen dager til å tilvenne med hovedstaden og landet. Det ga delt smak. Treningsveiene var det ikke de helt store. Som turist var derimot byen praktfull og vel verdt et besøk.
Men jeg var ikke her som turist, men skulle med Thomas Rems og mitt prosjekt Green Cycling Norway sykle de tre UCI-rittene Horizon Park Race. I tillegg til å kjempe om toppresultat ønsket vi å rette søkelyset mot forsøpling under sykkelritt og lovet å ikke kaste verken flasker eller innpakningspapir i løypene (noe som dessverre er svært vanlig å gjøre i sykkelritt).
LES MER: – Hold veiene rene
Det var tøffe ritt, men vi syklet godt som lag. Under første etappe var jeg i brudd, faktisk bruddet som viste seg å bli avgjørende, men jeg ble tatt av heteslag og måtte bryte. De neste etappene bød på støtecup og her traff ikke jeg med de rette gruppene, men vår André Sotberg fikk sitt internasjonale gjennombrudd med toppresultat og UCI-poeng.
Allerede helgen etter var det klart for et nytt Gran Fondo World Tour-ritt med Sea Otter Girona. Flere sterke ryttere deltok under helgen, Dorian Godon fra profflaget Cofidis, Oscar Pujol, Dan Craven og Joaquim Rodriguez var de store trekkplasterne. Jeg var i god form og vant lørdagens etappe, men skled ut i en sving på søndagen, fikk et kakk i haken og mistet teten. Likevel holdt det til å bevare ledelsen i Gran Fondo World Tour.
Vel hjemme igjen ventet årets lengste, Styrkeprøven Trondheim-Oslo. Som fjorårets vinner var igjen målet seier. Faktisk hadde jeg også gått ut med drømmen om “The double,” med seier i Trondheim-Oslo og Jotunheimen Rundt 13 dager senere. Jeg valgte samme taktikk under T-O som i fjor, og kjørte offensivt. I Lena-bakken gikk jeg ordentlig til, men i år fikk jeg med meg to ryttere og i hardkjøret etter bakken var jeg neppe flink nok til å få i meg næring og gikk på en skikkelig smell like før Minnesund. Knut Sande hadde mer energi og avgjorde da rittet. Da jeg til slutt fant meg selv lå jeg i en forfølgergruppe. Heldigvis fikk jeg tilbake nok krefter til å sikre meg andreplassen.
Helgen etter var det NM. Jeg hadde følt meg daff i dagene etterpå T-O, men endelig føltes kroppen normal ut igjen. Det holdt bra de første 100 km, så ble det plutselig verre. Jeg var nok ikke helt restituert og hadde kun overskudd til 120. Da ble det ikke helt som håpet.
Skuffet kunne jeg ikke tillate meg å være, for dager senere gikk turen til Lærdal Feriepark for og en to-dagers oppladning til Jotunheimen Rundt. Jeg begynte å merke en intens måned. Onsdagens økt gikk veldig bra. Torsdagens så-som-så. Før rittstart på fredag var jeg ikke helt fresh. Ryktene begynte samtidig å surre om at jeg ville forsøke meg på rekordtid på de 430 kilometerne, så ja, jeg hadde et vist press. Et hovedsakelig positivt press, men det skapte noe ekstra spenning og nerver.
Rittet startet kl 21.00 og jeg merket tidlig at jeg ikke hadde en superdag. Men mye kan endre seg utover natten. Omtrent ved midnatt begynte jeg å følte meg sterkere, men fikk en på fleisen etter et bruddforsøk over Valdresfløya der gradestokken falt ned under frysepunktet. Jeg var nok ikke den som frøs mest, men det kostet krefter. Utover morgenkvisten etter nesten 10 timer sykling var ikke lenger kroppen helt i godlaget og da jeg tok opp jakten på lederduoen opp Sognefjellet sa plutselig kroppen at nok var nok. Jeg var svimmel, svært søvnig og fullstendig næringstom. På toppen ble jeg stoppet og overtalt til å bryte, kun 100 km før mål nede i Sogndal. Drømmen om seier i Jotunheimen Rundt brast. Drømmen om rekord brast. Og drømmen om “The double” må utsettes til et senere år.
LES MER: Oppsummering – Juni
Jeg hadde jeg lagt en altfor offensiv rittplan for turen gikk så til Hallingdal. Det var 5 dager mellom Jotunheimen Rundt og Tour de Hallingdal, men naturligvis ble jeg og syk etter den totale nedkjøringen av kroppen i Jotunheimen og helst burde jeg nok lagt inn en hvilehelg. Jeg hadde ingenting trøkk og valgte å bryte den siste etappen i Hallingdal.
Motivasjonen til å sykle var der enda, men jeg måtte gi kroppen tid til å bygge opp lagrene igjen og absorbere en intens periode. Dermed bød heller juli på en tur til mine røtter på Nordmøre, koseturer i Follo og i Oslo-området, noen guidede treningsturer med sykkelturister, cowboyturer med Kråkstadbanden og faktisk noen turer i skogen.
Det er sjeldent jeg stikker til skogs gjennom sommersesongen, men det endret seg da jeg fikk teste en Trek Top Fuel. Veldig morro. Lokal kjentmann Jon-Otto Lien tok meg med ut på flotte flytstier i Sørmarka. Jeg fikk såpass smak på terrengsyklingen at jeg like så godt ble med på Offroad Valdres. Sammen med Erno Kainolainen stilte vi som Green Cycling Norway og nøt (og slet i perioder) i den episk over 150 kilometer med fjellstier på Golsfjellet. Vi tok oss tid til å spise godt på spisestasjonene og hadde en herlig dag, selv om vi syklet i over 11 timer.
Jeg er nok blitt litt gæren, for jeg valgte å sykle de 22 milene både til og fra hytta ved Nesbyen i forbindelse med Offroad Valdres. Til tross for at mine foreldre tok samme reisen med bil.
LES MER: Oppsummering – Juli
Langturene gjorde meg nok godt rustet til langdistanseevent. Jeg hadde vært en stund i tenkeboksen om jeg skulle sykle NorgesCup Bærum eller Hope Challenge, men jeg synes veldedighetseventet i Grefsenkollen var såpass intrigene at jeg klarte ikke velge det bort. 10.000 høydemeter over 82 runder i Grefsenkollen for å samle inn penger til Hope for Justice og innsatsen med å befri barn, kvinner og menn fra utnyttelse i moderne slaveri.
Jeg ladet ikke spesielt opp til en kveld, natt og morgen med bakkeklatring. Faktisk var jeg ute på coachingoppdrag for en utøver på formiddagen før Hope Challenge begynte. Klokka 18 begynte 55 ryttere på rundene opp den 1,9km lange bakken. Jeg startet pent og følte meg bare bedre og bedre utover natten. Like før klokken 07 nådde jeg 10.000 høydemeter til ny norsk rekord på 12 timer og 51 minutter!
LES OM: Hope Challenge – HRS 10.000
Helgen etter gikk ferden til Bjorli for en treningshelg med Trym, en av utøverne jeg coacher. Vi fikk tre gode økter, derav to av dem i Trollstigen med den siste også til toppen av Dalsnibba i strålende vær. En majestetisk opplevelse.
De følgende ukene ble reisefrie og tid for å trene litt mer systematisk. I Tryvann møtte jeg flere ganger Amir som syklet 350 ganger opp bakken gjennom august for å bevise for seg selv og andre at det er mulig å utfordre sine komfortsoner og utover horisonten på hva som er mulig.
ANBEFALT LESNING: En historie om å klare mer enn du tror
På en kveldsøkt med Follo Ung demonstrerte jeg til de unge syklistene hva de IKKE skal gjøre og var uoppmerksom i det jeg kjørte i et megahull. Jeg mistet kontrollen, falt og slo hodet i asfalten. Veldig dramatisk var det ikke, men jeg pådro meg en hjernerystelse som gjorde satte begrensninger for treningen de kommende ukene inn mot høstsesongen.
Jeg arrangerte Sørensen Sport Sensommers 28.august. Arrangementsmessig en suksess, men helsemessig var det et tilbakeslag. Hodet var ikke klart til hardkjør enda.
LES MER: Oppsummering – August
Mange avslutter sesongen i september, men etter to konkurransereduserte måneder var jeg langt fra lei. Da var det jo ekstra irriterende at hjernerystelsen skulle ødelegge oppkjøringen til årets Tour of Poyang Lake. Den 8.september vant jeg temporittet 2-mila langs Gamle Mossevei og hadde samtidig min første hardøkt på to uker.
Allerede dagen etter gikk reisen til Kina. Det er femte gangen jeg sykler 11-dagersrittet i Jiangxi. For tredje året var jeg invitert til å sykle for CCN og sammen kameratene Anders Oddli og Jacob Wihk fikk vi med oss tre sterke polakker som virkelig viste seg frem. Jeg var naturligvis ikke i toppform og forsøkte å hjelpe spurteren vår Gregorz i spurtene og Jaroslaw til en andreplass sammenlagt. Et vellykket etapperitt for CCN og som alltid var det kinesiske etapperittet en stor opplevelse med mye ståhei, publikum og gode pengepremier.
I starten av måneden kunne jeg med ergelighet lese at min rekord på 10.000 høydemeter var tatt av Daniel Ingebo på 11 timer og 36 minutter. Det svidde, men også motiverte fordi jeg viste at under bedre forhold kunne jeg sykle mye raskere selv. Kanskje kunne jeg ta den tilbake. Jeg bestemte meg for å gi det et forsøk ved første anledning. Jeg kom hjem fra Kina på tirsdag 25. og tenkte at lørdag den 29. kunne passe bra. Det var jo på min bursdag. Jeg fant Lynnebakka som en passende bakke. Jeg la opp en plan for rundetider og wattbelastning. Jeg la opp en matplan. Fikk støtteapparat. Dro opp til Sløvika Camping fredagen før for å unngå lang reisevei. Testet bakken og merket vendemål. Alt var klart. Jetlag og temperaturforskjell ga jeg blaffen i.
Jeg valgte å gjøre det som et stunt for å samle inn mer penger til Extreme Challenge i oktober og Hope for Justice. Alle var invitert til å være med. To gærninger syklet hele tiden. Amir og Edson. De inspirerte. Det gjorde også de andre oppmøtte. Kjente og ukjente. Ekstra kudos til Dennis og Stein Magnus som var et ypperlig støtteapparat og var der fra start til slutt. Og takket være alle dere som var i Lynnebakka, dere som sendte meldinger og dere som fulgte interaktivt – takket være dere klarte jeg å holde trøkket oppe og satte en klar ny norsk rekord på 10 timer og 57 minutter. En tid som også viste seg å være den raskeste noensinne. En ny verdensrekord!
ANBEFALT LESNING: Norgesrekord på 10.000 i Lynnebakka
LES MER: Oppsummering – September
Sesongen min var enda ikke over og jeg holdt hjulene i gang fremover også de neste ukene. Follo Rundt, Kråkstadbanden, treninger med mine utøvere og en helgetur til Hallingdal. Hjem fra Nesbyen valgte igjen sykkel i stedet for å kjøre bil.
Tsogo Sun Amashova var siste ritt i Gran Fondo World Tour og gikk i Sør-Afrika. Det var ekstra hyggelig å reise da jeg fikk selskap av kamera, fotograf og webansvarlig Kent Erik Harridsleff. Min første tur til det afrikanske kontinent ble en stor suksess. Jeg klarte å sikre ledelsen i Gran Fondo World Tour, faktisk vant jeg like gjerne hele det 160 km lange rittet etter et langt soloraid. Kanskje noe av det råeste jeg har gjort i et ritt. Det var i alle fall mer enn nok til å vinne sammenlagt i verdensserien for andre året på rad. For en avslutning på sesongen!
Nå vi først hadde tatt den lange turen til Sør-Afrika var det på sin plass å få med seg en safari. To dager på Rhino River Lodge står igjen som årets mest stressfrie og behagelige dager. Logden lå bokstavelig talt inne i reservatet. Vi fikk både kjøre rundt og gå, og så blant annet gepard, sjiraff, elefant, nesehorn, flodhest, sebra og buffalo.
LES HELE: Tsogo Sun Amashova
Tilbake i Norge og et nytt eventyr stor for tur, Extreme Challenge. Sammen med Hope for Justice skulle jeg sykle fra Phnom Penh i Kambodsja til Ho Chi Minh City i Vietnam. 380 km på fem dager der målet var å samle inn penger til et nytt hovedkontor i Vietnam slik at kampen mot moderne slaveri kunne intensiveres i Sørøst-Asia. Mange mennesker blir brutalt lurt inn i utnyttelse og misbruk. Noen sendes inn i ufrivillig prostitusjon. Noen blir sex-slaver. Andre sendes inn i farlig tvangsarbeid. Kanskje inn i falleferdige gruver, usikre byggeprosjekt eller dophandel. Det er mulig å sikre rettferdighet og jeg er stolt over å kunne være med å gjøre enn innsats.
LES OM: Sykling for frihet
Stuntet vårt var kalt Extreme Challenge og vi var 18 ryttere på helt ulikt sykkelnivå. For meg er ikke 380 km på fem dager veldig ekstremt, og jeg bestemte meg for å ta det ett steg videre. Jeg kjøpte inn 25 kg ris som jeg tok på ryggen hele veien. 25 kilo ris for de 25 millioner menneskene som er fanget i moderne slaveri. Det var tungt og utfordrende, men det er givende å utfordre komfortsonen, spesielt når det er for en god sak.
Risen gikk heller ikke til spille, den tok jeg like så godt med meg hjem og kan by gjester på et betydningsfullt måltid der vi alltid vil minnes på kampen mot moderne slaveri.
LES MER: Oppsummering – Oktober
Sesongen var over og det kunne være godt for kroppen å få noen uker fri fra sykkelen. Jeg begrenset treningen kraftig, men noe aktivitet tillot jeg meg likevel. Endel gåturer, noe løping, noe styrketrening, ett par timer som spinninginstruktør.
Det var likevel nok å holde på med. For meg som profesjonell syklist er kanskje november årets travleste måned. Det er masse prosjekter å planlegge, regnskap å følge opp, sponsorer å snakke med, blogposter å skrive osv. Det er lite tid til å se TV.
En av oppgavene var å planlegge desembers ambisiøse prosjekt, Klimapilegrim. Et annet var en ukes turné på i Møre og Romsdal med foredrag, besøk av slekt og ja – sykling. Jeg kunne ikke slippe meg altfor mye ned om jeg skulle klare bresjene i desember. Jeg holdt også et foredrag for Styrkeprøven-deltakere og et annet for IF Frøy.
LES OGSÅ: Livsglade møringer
Jeg må heller ikke glemme å nevne Green Cycling Norways grønne fredag der jeg solgte brukte sykkelklær. Det positive er at vi kan samle inn støvsamlere fra andres skap, og selge det til gi-bort-priser til noen som har glede av dem. Det som er synd er at vi får inn så vanvittig mye mer enn vi klarer å selge. Et synlig tegn på et samfunn preget av massivt overforbruk. Vær så snill, tenkt deg om to ganger før du handler noe nytt.
LES MER: Oppsummering – November
Årets siste måned ble nesten alene dedikert til Klimapilegrim. For å skape oppmerksomhet om prosjektet og visjonen om Klimarettferdighet for alle skulle jeg som en klimaaksjon sykle til FNs klimatoppmøte i Katowice i Polen. Jeg er glad i å sykle så det var lett å si ja, men når jeg begynte å studere kartet og så det ville bli nesten 1400 km forstod jeg at det ville bli en krevende utfordring på 6 dager.
ANBEFALT LESNING: Fortellingen om en Klimapilegrim
Jeg kom frem, men det var krevende. Det som motiverte meg hele veien var å vise at det mange tror er umulig faktisk er mulig. Vi kan klare det meste om vi tør å tenke utenfor boksen og utfordre komfortsonen vår. Ved å tenke nytt kan vi også skape de nødvendige endringene i vårt handlingsmønster som sikrer en god og sunn fremtid for alle.
Etter noen dager i Katowice satt jeg på Teslaen hjem. Etter etter par radiointervjuet, bloging, kontorarbeid, og spinning med No limitation var det jul. Og før jul skulle jeg igjen sykle veien til Nesbyen.
Sykkelen et fantastisk transportmiddel. Det mener jeg at jeg har vist mange ganger i år. Derfor var det naturlig at jeg for tredje året på rad skulle sykle Hjem til jul. Men det ble en tung tur. Jeg valgte fjellruten over Norefjell og fikk utfordringer med ekstrem kulde ned til Eggedal og enda verre ned til Bromma. Men jeg kom meg frem og kunne feire jul med familien og se tilbake på et ganske så magisk år.
LES MER: Oppsummering – Desember
I skrivingen av oppsummeringen blir jeg selv litt fascinert og ekstrem ydmyk og takknemlig for alle de mange opplevelsene jeg har fått dette året. Mange gode, noen mindre gode. Jeg har blitt mer bevisst på mine verdier og hva jeg ønsker for min sykkelkarriere. Kanskje kan du også klare å trekke en tråd gjennom oppsummeringen og forstå hva jeg mener.
Historien 2018 er nedskrevet og jeg er veldig glad for at den avsluttes så godt. Hva 2019 bringer kan ingen vite, men jeg tror det blir mye sykkelglede i vente. I løpet av de neste ukene vil du få vite mer om mine planer fremover og jeg lover det blir mange spennende prosjekt. Men som alltid, man kan ikke vite hva som skal skje så det beste man kan gjøre er å nyte øyeblikket, være takknemlig for de gode stundene, ta vare på hverandre og alltid tenke optimistisk!
Godt nytt år!