Sakte, men sikkert går det mot hjemreise tilbake til fedrelandet. Jeg har riktignok 4 uker igjen, men dagene går fort, spesielt når det er mange ritt. Vi har tidligere sett på kinesiske vaner i trafikken og rundt matbordet, generelle fakta om kinesere og Kina-mat. Jo lenger jeg blir værende jo mindre føles forskjellene og jeg blir mer og mer kineser for hver dag. Derfor må jeg huske å nevne de siste funfacts’ene før jeg glemmer helt at det noe unormalt.
For oss nordmenn som kommer fra et land der festing til stadighet går på helsa løs, og det festes i vildens sky til morgengry, er det store kontraster til Kina. Går du i Oslo en lørdagskveld kan du være sikker på at du hører musikk fra noen av de hundretalls utestedene med fulle ungdommer ulende til melodien. Og er du tidlig ute en søndagsmorgen er det mange tegn som tilsier at det har vært en livlig natt. Jenter som går den såkalte ”walk of shame” er kanskje det tydeligste tegnet på at det for noen ble vel mye å drikke.
Selv om rittene starter relativt tidlig om morgenen, og jeg ofte har vært tvunget til å stå opp til hanegal, har jeg enda ikke sett tendenser til nattens strabaser. Faktisk har jeg sjeldent hørt lyder når jeg skal legge meg, til tross for at jeg har bodd flere uker i verdens mest folkerike by. Lyder fra bilhorn, TV’en på naborommet og kattehyl har jeg hørt, men festlyder har det vært knapt av.
Siden rett skal være rett så har jeg hørt tendenser til festmusikk ett par kvelder når jeg bodde i Wuxi. Grunnen var at hotellet lå vis-a-vis KTV. KTV er ingen forkortelse for Kina-TV om du trodde det, men rett og slett et partyhus. Du leier et rom med noen venner, og blir servert drikkevarer og lettkledde damer, mens det samtidig konkurreres om å synge Spice Girls eller a-ha best (evt Backstreet Boys som er veldig populære her) – a.k.a. Karaoke.
For å konkludere er festkulturen her rimelig annerledes og andel House-musikk, robotdans og alkohol virker å være temmelig moderat. Nå skal det riktignok sies at jeg har vært opptatt med syklingen her nede og har ikke festet noe særlig selv. Men utad er kinesere roligere på en lørdagskveld enn mange norske ungdom. Muligens til det bedre?
Om alkoholinntaket er lavere her enn i Europa er derimot både te-inntaket og røyk-inntaket skyhøyt. At te-inntaket er høyt er neppe noen overraskelse og siden te er sunt er vel det bare bra. At røyking er mer populært enn det var i Norge på 60-tallet skulle man derimot ikke tro. Stort sett samtlige kinesiske mannfolk røyker og det gjøres ikke i smug. I restauranter, hotellobbyer, på gatehjørner og togtoaletter er det alltid flust av nikotinavhengige. Damene har tydeligvis fulgt med såpass på skolebenken at de vet det er helseskadelig, mens mennene fortsatt klamrer seg til gamle glansbilder av Marylin Monroe med sneipen i hånda.
Og når man vet hvor forurenset luften er i storbyene allerede så er det et under at det finnes mannfolk over 50 år som fortsatt kan puste ved hjelp av egen maskin.
I et land med så mange mennesker sier det seg selv at det må finnes mange butikker for å dekke etter etterspørselen på markedet. Men at det skal være nødvendig med hundrevis av 3 kvm store butikker på langs ned hver eneste gate forstår jeg ikke. Det er så latterlig mange like sjapper bortover samme gate, ofte ligger de helt inntil hverandre og konkurrer om de samme kundene. Eller konkurrer virker å være feil ord, for det er lite konkurranse mellom dem selv om man skulle tro at de ønsket å overgå hverandres priser for å trekke til seg kundene. Men den gang ei, for det er samme prissetting og like døsige selgere som sitter og halvsover i en krok inne i butikken.
Fra mitt ståsted kan jeg ikke forstå at det ikke er mer samarbeid mellom selgerne for å lage større butikker og øke tilbudet og salget. Kvantumpriser på innkjøp må jo også være gunstigere ved større butikker. Ikke forstår jeg hvordan det hele funker, men det virker å være ekstremt lite økonomisk lønnsomt.
Kanskje ikke noe nytt for deg at asiatere digger ”hvitinger.” Det er selvfølgelig veldig hyggelig å høre ”you are very handsome” med kina-gebrokken engelsk, men etter 2 måneder begynner man faktisk å bli litt for godt vandt. En enkel tur til supermarkedet ender alltid med at noen barn, om ikke voksne, stirrer og peker på oss, og ikke sjeldent kommer noen jenter bort og vil ta bilde med oss. Får man frem et ”Ni hao” så svares det alltid med så mye fnising at man skulle tro det var Justin Bieber som nettopp sa hallo. Sebastian, en av mine franske lagkamerater er den mest populære av oss. Fra et heterofilt synspunkt er han en kjekk fyr, så det er forståelig. Likevel er det merkelig for oss når hele laget går sammen og jentene, og faktisk også guttene, kun vil ta bilde med Seb. Han representerer nok rundt 70% av bildene av ryttere i Jilun-drakt som legges ut på WeChat. Med 30% til oss andre er det allikevel nok til å bli rimelig dyktig på ”juksesmiling.”
Kineserne elsker hvite mennesker såpass at modellene på plakater i klesbutikkene nesten alltid er europeere. Ganske rart da mange kinesere omtrent aldri ser utlendinger, og kroppsfasongen er en del annerledes. Det er for all del ikke sikkert at det som passer til en modell fra Milano passer til en mobilselger i Shanghai. Vel, vi lar oss nok lure like mye i Norge når en fisker fra Smøla blir fristet til nye boksere etter siste Dressman-reklame.
Noen treningssentre i Norge vil sikkert påstå at deres nye Boot-Camp-økter på mandager er en ny trend. Neida, den må du lenger inn i fjellet med, for i Kina er trening på gata dagligdags. Morgengym som kveldsgym. Skolebarn som pensjonister. Ganske festlig å passere en haug damer i 60-årene som danser synkront noe som minner om en blanding av aerobic og klassisk dans. Jeg synes det er en genial idé at de møtes samme tid, samme sted, hver dag. Antakelig er det også gratis og hvorfor i alle dager skal man måtte betale en høy pris til treningssenteret for å ha tak over hodet når man kan få samme effekten ute i frisk luft?
