Vi er nok mange som er litt lettet når kalenderen nærmer seg 2021. Et turbulent og vanskelig år går mot slutten og håpet vårt er at 2021 blir et bedre år.
Vi har alle hatt utfordringer og hindringer, noen har nok hatt større enn andre, men i alt det vanskelige kan vi uansett ta med oss mye lærdom og erfaring. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Mitt år har vært et annerledes år. Et år da planer måtte legges om, da fokuset måtte flyttes. Det var vært et år der jeg har kommet nærmere i kontakt med mine grunnverdier og bygget tette og gode relasjoner med dem rundt meg. Jeg har savnet muligheten til å reise, oppleve, utforske nye land og kulturer. Samtidig har jeg bygget fundament, røtter, forankring i hvem jeg er, hvem jeg ønsker og være, og min identitet.
Til tross for utfordringer, frustrasjon, perioder med følelse av ensomhet eller tomhet har jeg kommet styrket ut av 2020, og er takknemlig for hva denne perioden har lært meg.
Som alle andre år hadde 2020 tolv måneder, så i tradisjon tro ønsker jeg å oppsummere året og alle høydepunktene – og det er tross alt mange gode opplevelser så se tilbake på.
God lesning og en videre gledelig jul.
Året startet i kjent stil. Etter nyttårsfeiring med Krik i Lillehammer var jeg tilbake på Kolbotn med fokus på treningen mot sesongen. Fra midten av måneden tok jeg turen til Guardamar i Spania for å legge ned 10 dager med god trening, litt mer sol og ro fra en hverdag full av side-engasjement som coach, leder for Green Cycling Norway, i tillegg til å være toppidrettsutøver med alt det medfører av oppgaver og sponsorarbeid.
Det var befriende å møte gode venner i Spania. Da jeg var der hørte jeg for første gang hørte på nyhetene om Covid-19, og flere av mine kinesiske venner advarte meg mot dette. Jeg var ekstra oppmerksom på håndhygiene på hjemreisen – selv om det ikke var registrert smittetilfeller i Europa enda.
Etter en skihelg med familien var igjen syklingen i fokus. Da treningen min nå skulle være mer intensiv mot sesong passet det bra å slenge seg med Zwift Kalas Cup. Jeg ble regelrett syklet ring rundt av Zwift-ekpertene, men det var uansett god trening.
Jeg hadde noen noen foredrag, både et hyggelig besøk hos Bingsfoss SK samt noen online webinar. Mot slutten av måneden opprettet jeg podcast under Radio Orset, både treningstips under Aeropodden og eventyr under AdvenTour.
Foredrag hos Sandefjord SK var noe av det siste jeg gjorde før lockdown og virusets innmars i Norge.
Alle videre planer ble lagt på is. Min reise for sesongstart i Katalunia ble avlyst.
Jeg ble permittert fra mitt engasjement som freelance journalist og spinninginstruktør, foredrag ble avlyst. Takket være utøvere jeg coacher online gjennom 101percent Training hadde jeg noe inntekt.
Jeg husker godt de første ukene etter lockdown. Fra irritasjon og frustrasjon til at killer-instinktet virkelig våknet. Denne tiden skulle ikke bli en bortkastet tid, men brukes til å skape verdi. Når dører lukkes må man finne en annen vei videre.
Jeg lanserte raskt serien “Hope Tour” der jeg utfordret til 10 ulike sykkelturer i løpet av 16 dager. Alle skulle gjøres alene og var dermed ingen smitterisiko. Det ga litt positive poster i kalenderen når de meste allerede var avlyst.
LES MER: Hope Tour – en alternativ kalender
Når gudstjenester også var avlyst ble jeg med i en online Elevation Church-gruppe, og en norsk morgenbønn-gruppe. Disse nye vanene om å rette fokus utover fra meg selv og hvordan jeg kan være et lys for andre begynte å endre mitt hjerte. Jeg ville være en positiv motkraft til alt det tunge som foregikk i verden. Mange var redde i mars, usikre, bekymret. Med det er alltid håp.
Det var en spesielt påske. Det var første gang siden 2014 jeg har vært i Norge på denne tiden. Jeg hadde nok ingen påskestemning, jeg var nå langt inne i min egen boble om å benytte denne koronatiden effektivt. Det er lenge siden jeg har vært så innbitt.
Jeg brukte april på å lage et onlinekurs “Kom i gang med sykling.”
Da kilometerkrigen begynte å vokse frem ble konkurranseinstinktet enda sterkere. Om noen skulle være langdistansekonge i Norge burde det være meg, tenkte jeg – fri fra janteloven.
Jeg la en plan for 24-timers sykling i en 8-km lang runde ved Kråkstad. Det var ingen spesielt raskt løype, ganske småkupert og en jernbaneovergang ved Kråkstad. At den ikke var perfekt var greit, målet mitt var “bare” å sykle solo over 70 mil. Jeg opprettet en innsamling til World Bicycle Relief for jeg ønsket å sykle for noe mer enn kun min egen heder og galskap.
Væretmeldingen var bra, så jeg satte datoen til 22-23.april. To dager før start, etter at jeg hadde offentliggjort mitt event, dro to syklister fra semiprofflaget Coop-Østehus fra Stavanger ut på 1000 km tur.
Planen var at jeg skulle holde meg til mitt 24-timers forsøk, men etter 12 timer hadde jeg så masse krefter på lager at det fristet å fortsette. Jeg kom inn i en skikkelig flyt. Det holdt til å ta den norske rekorden på 24-timers med 740 km, før jeg bare fortsatte. Jeg følte meg som Forest Gump.
Etter 36 timer og rekord både i kilometerkrigen med 1012 km og på 36-timers med 1000 km ga jeg meg.
Av alle sprell og galskap, dette er kanskje mest episke jeg har gjort.
Takk til alle som bidro, spesielt supportmann Bjørn Bergenheim, fotografer, publikum og alle som bidro til at vi samlet inn kr 40.000 til World Bicycle Relief som gir sykler til afrikanske barn.
Naturlig nok satt langturen seg litt i kroppen. Jeg var var meg selv igjen etter to uker, men restituerte dårligere etter trening og pådro meg en mindre senebetennelse i ankelen.
Mot slutten av mai kom energi og bein til seg selv igjen.
Siste fredagen i mai arrangerte jeg “Jobbsykkelturen” for Green Cycling Norway der vi syklet og viste mindre erfarne syklister hvordan de kan sykle trygt og effektivt til jobb i Oslo. Vi hadde tre ulike event, fra Lillestrøm, Kolbotn, og Asker/Sandvika.
Endelig ga regjeringen klarsignal til sykkelarrangement, med noen restriksjoner. Jeg snudde meg raskt rundt, fikk nødvendige godkjennelser, tilrettela for smittevern og inviterte til gateritt i Ski. Jeg har arrangert slike ritt siden 2012, men i år var interessen på en helt ny høyde.
På et av de første 101percent Cup var det hele 117 deltakere fordelt på 3 kohorter. Utrolig gøy, men litt krevende. Jeg var våre rittleder, koordinator, sikkerhetsansvarlig, samtidig som jeg deltok som syklist på rittene selv.
Til tross for mange hatter hadde jeg svært god hjelp fra løypevakter og medarrangør Kent Erik Harridsleff, så både sikkerhet og kvalitet på rittene ble ivaretatt. Disse rittene ble så godt tatt i mot at vi fortsatte med faste onsdagsritt hele sommeren. 15 totalt, over 350 forskjellige deltakere var innom 101percent Cup.
Etter å ha vunnet Trondheim-Oslo to ganger siste tre år, i tillegg til en andreplass, var det litt vemodig at rittet i år var avlyst. Jeg snakket med Trek Norge og vi bestemte at jeg i år skulle sykle alene og samtidig teste den nye Emonda-sykkelen.
Det ble en annerledes Styrkeprøve, der jeg startet i Trondheim klokken 22 på kvelden og syklet alene over Dovre midt på natten. Det ble en lang tur, og jeg slet mest med at jeg ble så søvnig. Med meg var et service-/videoteam, så sikkerheten var ivaretatt. Jeg la inn en liten stopp hos Intersport i Lillehammer, ellers var døgnet dedikert til sykling. Etter litt over 20 timer ankom jeg Oslo. Nok en unik opplevelse mellom de to norske kjernebyene.
Slike ekstreme langdistanseturer koster krefter og krever restitusjon. Jeg har en tendens til å glemme det litt. Allerede få dager etterpå syklet jeg gateritt i Ski.
4.juli var det klart for årets første gravel event, Oslo Gravel Grinder. 260 km, 5000 høydemeter. Det var ingen vanlig konkurranse, men det utpeket seg raskt en gruppe av de sterkeste. Jeg hadde ingen spesielt god dag, men mot slutten viste utholdenheten min seg, og jeg syklet i fra med flere minutter som raskeste syklist på 10t 30 min. En morsomt og en ekstremt krevende tur.
Noen uker etterpå var det årets førte NorgesCup med Tour te Fjells. Jeg var egentlig i ok form, men jeg manglet veldig det ekstra turbogiret etter alle de lange turene. Det gjorde at jeg ikke klarte å henge med de sterkeste og måtte egentlig konsentrere meg om å kun fullføre etappene.
Før månedsslutt var jeg på treningshelg med flere av mine utøvere i Lærdal. Nydelig vær, ekstremt flott natur. Nærøyfjorden på sommeren – det må du oppleve.
I starten av august var jeg arrangementleder for Grønn sykkelskole av Green Cycling Norway. Over 200 barn fikk over 4 ulike dager oppleve sykkelglede og utvikle ferdigheter. Veldig givende!
Siste helgen i august inviterte jeg til Everesting Trollstigen. 15 ryttere deltok, der halvparten fullførte distansen. Det var en magisk og trolsk opplevelse i kanskje den mest spektakulære naturen i verden. Jeg fullførte min Everesting på 13 og en halv time, inkludert Trollstigrittet halvveis. Mest stolt er jeg likevel av at vi samlet inn kr 15.000 til Hope for Justice, som gjør en stor innsats mot moderne slaveri.
LES MER: Everesting Trollstigen
Selv om sesongen gikk mot hell var det mye å glede seg over enda. Høydepunktet denne måneden må være DNF GRVL, mitt eget gravel event. 50 deltakere deltok i en krevende, og variert løype over 100 miles i Follo. Utrolig morsomt!
Et annet høydepunkt var Nordic Gravel Series Lahti. Jeg var invitert av arrangøren, og var første utenlandsreise siden vinterens treningsleir i Spania.
Jeg er eventyrlysten og en globetrotter, så det var utrolig energigivende å oppleve en ny kultur igjen – selv om Finland ikke er så forskjellig fra Norge. Nordic Gravel Series Lahti var også veldig morsomt, en flott løype og godt stemning. Det var lagkonkurranse, og jeg deltok som “leiesoldat” for NGS eget sammensatte team. Vi kjørte inn til andreplass.
LES MER: Nordic Gravel Series Lahti
Tilbake i Norge gikk det rett over i nye dager med Grønn sykkelskole. I høstferien var vi i Groruddalen og hadde fire flotte dager med barn på Veitvet og Haugenstua.
Den 29.september fylte jeg 30 år. En milepæl og et jubileum som måtte feires. Sammen med Aaron Apew som også hadde bursdag inviterte vi til en 30-mils tur rundt Oslofjorden. Swan30 ble ruten døpt, da den lignet på en svane. Vi startet klokken 16 en vanlig torsdag og vi løpet av 310 kilometer syklet via Moss, ferge til Horten, vi gikk inn natten like før Kongsberg, så gjennom Drammen, rundt Hurum og tilbake til hovedstaden.
En spesiell og minneverdig måte å feire 30 år på!
I oktober var 101percent Cup over, og vi arrangerte heller tre Hill Climb Races i ulike bakker rundt Oslo. Morsomme og intensive lørdagsmorgener.
Cyclocross-sesongen var i gang. Jeg var med på NorgesCup i Asker og Spikkestad. Gjørme, tryn, men morsomt og god trening!
I slutten av oktober gikk jeg sammen med Kenneth Johansen i Drøbak SK om å arrangere vårt eget ritt, Grote Prijs Skansen. Jeg ble kjent med den belgiske ambassaden gjennom Nordic Gravel Series, og de ble med å skape belgisk stemning, bød på belgiske vafler, kaffe og ikke minst var det selve ambassadøren som startet rittet!
Jeg forsøkte riktignok å ta litt ferie i oktober. Jeg er usikker på om jeg kan kalle det ferie, men Kent Erik og jeg tok turen til Lærdal. Det var kjølige morgener da solen ikke nådde dalen, men det var likevel helt magiske farger. Gravel, høstfargede fjellsider, turistfrie veier, historiske ruter. Naturmessig og de fargene, jeg tror jeg det er det vakreste jeg har opplevd. Det var helt unikt. Som å sykle i et nasjonalromantisk maleri.
Det var ikke galt med noen dager i Nesbyen heller, der jeg fikk testet Enduro fra Nesbyen Ski og Sykkel. Det er utrolig morsomt alternativ de dagene du ønsker litt ekstra adrenalin.
Neste år, 4.september, skal jeg arrangere Nordic Gravel Series i Nesbyen. Det kommer til å bli utrolig kult, og en god mulighet for å kombinere gravel på lørdag med en søndag med Enduro.
I november gikk Norge inn i en ny innstramming rundt korona. Dermed ble igjen eventer kansellert, og jeg fikk fokusere på det jeg kunne gjøre noe med: evaluere 2020 og planlegge et enda bedre 2021.
Jeg hadde samtaler med Bjørn, Kent Erik, Dennis (Oxaas) og Joakim, og vi bestemte oss for å profesjonalisere Team Orset og bygge et konsept rundt “syklisten Jonas Orset.” Dette brukte vi mye tid på, og det blir ekstremt kult når vi offentliggjør dette i starten av 2021.
Det ble satt av mye tid til konseptutvikling, samtaler med samarbeidspartnere og planlegging. Gleder meg til å publisere dette!
Som grunnlegger av Green Cycling Norway gleder det meg å se at organisasjonen vokser. Vi knytter oss stadig til ressurser. Da jeg var i Finland ble jeg kjent med Henna Palosaari, og vi bestemte oss for å opprette et et finsk kontor. Min kamerat fra Tour de Klima, Christian Orry i København, registrerer og en dansk versjon. Det gjør at vi i 2021 kommer til å jobbe nordisk og Green Cycling Nordic er døpt. Den grønne sykkelbevegelsen vokser!
Årets mørkeste måned føles også som den raskeste. Når advent er i gang går det raskt mot jul.
Det har vært en mindre travel måned for min del, og jeg har fått tid til å trene svært godt og jobbe videre med prosjektene for 2021.
Det var veldig gledelig å besøke NMA-klinikken i Drammen som kunne fortelle meg om at jeg var friskere enn jeg noen gang har vært. Tilbake i 2012 oppsøkte jeg dem da kroppen ikke fungerte. Jeg var hyppig syk, slet med allergier og astma. Jeg er ydmyk og takknemlig for å kjenne at kroppen nå fungerer 100%. Vi er bare i desember, men jeg kan ikke huske å ha følt meg så bra på lenge. Takk Harald og stabben!
Ved å se tilbake på høydepunktene fra året innser jeg at det har vært et godt år – tross alt. Jeg måtte legge om planene, men de nye veiene ledet til det som kanskje var enda bedre enn det jeg opprinnelig hadde håpet på.
Jeg føler jeg har funnet min plass og er på rett spor. Mitt største mål er ikke å vinne sykkelritt, men gjennom mitt engasjement i syklingen å kunne være til inspirasjon og verdi for andre.
Om jeg klarer å forandre et liv er det bedre enn enhver gullmedalje.
Basert på tilbakemeldinger jeg har fått gjennom året er jeg svært takknemlig for hva vi har fått til. Jeg hadde ikke klart det alene. Takk til enhver som og alle som har bidratt i stort og smått.
Når vi står sammen og støtter hverandre kan store ting skjer. La oss sikre at 2021 blir et slikt år – der vi bygger hverandre opp i stedet for å dra andre ned.
Jeg vet i alle fall hva jeg skal forsøke å bruke mitt liv til – være en brobygger.
Takk for 2020 – 2021 blir enda bedre! Snart lanserer vi vårt konsept for årene som kommer. Gleder meg.
Riktig godt nytt år!