Skal si tiden flyr og i går rundet jeg 4 uker i Kina. En måned i Kina har gått utrolig fort og det er mange opplevelser og tanker jeg har gjort meg. Jeg har fått oppleve 4 av de største byene i Kina, et av Asias største sykkelritt, og ikke minst møtt tusenvis (om ikke enda flere) kinesere. Mange nye opplevelser har gitt mange inntrykk. La oss se på noen av tankene jeg har gjort meg de siste ukene.
De fleste vet at Kina er kommunistisk, og som ved alle andre samfunnsmodeller finnes det ulemper og fordeler. Jeg har lagt godt merke til at kineserne er ekstremt ivrige til å være til hjelp om du spør dem om noe. Om jeg svarte rett på hjemmeleksen på VGS mener jeg å huske at i kommunistiske samfunn skal alle hjelpe til, og etter mange år med den samfunnsmodellen ønsker de nok også å bidra mest mulig. Kineserne er i alle fall ikke like late som mange av oss europeere.
Sammen med laget har jeg bodd en knapp uke på et eldrehjem. Det har gitt mange goder og etter at jeg turte å begynne å spørre om hjelp har det vært en fryd å bo her. Etter krasjen min har jeg fått daglig sårrensing av hjemmets sykepleiere og behandling av fysioterapeut. Fysioen tok meg også med til Shanghai Rehabiliteringssykehus der jeg fikk full fysisk sjekk av en av Kinas beste fysio/kiropraktorer (sies det), for å se om alt var i orden. Og ingen ønsker betaling for bryderiet. Noen ganger er de nesten for behjelpelige. Vi har en altmuligdame som vasker og serverer oss mat. Hver morgen kl 0700 (tidlig for en idrettsutøver) kommer hun inn med en god skål risgrøt. I løpet av dagen går hun fritt inn og ut av rommet for å vaske gulvet, og med nye forsyninger av kinamat. Første gang hun snek seg inn på rommet mitt kl 07 om morningen, mens jeg enda sov, fikk jeg meg en solid og skvetten overraskelse. Jeg har vurdert å låse døren om natta, men man skal ikke kimse av daglig frokost på senga.
Å spørre kinesere om hjelp er derimot til tider utfordrende. Først må de forstå hva jeg/eller oversetter-appen på mobilen egentlig mener. Men så er de så redde for å si feil at de må snakke med alle andre rundt seg. Det blir fort en livlig liten diskusjon på kinesisk, mens jeg står og venter på svar fra betjeningen på mitt enkle spørsmål: «Har dere oppvaskmiddel?». Jeg står og lager vaskebevegelser med vaskekosten i hånda og peker på Omo Color, men enten er håndvaskteknikken min råtten, eller så er det vanskelig for enkelte å legge sammen 1+1. Like utfordrende er det å spørre om veien eller om det er mulig å vaske klær på hotellet. Du må minst beregne 10 min besvarelsestid for hvert spørsmål. Før hadde jeg ikke hjerte til å gå når jeg så hvor febrilsk de prøvde å hjelpe uten å ha snøring på hva jeg mente. Nå har jeg innsett at 10 min her og der blir mye til sammen, så om de ikke kan svare med en gang er det lureste å takke for ”hjelpen” og lete videre selv.
En annen fordel med samfunnsoppbygningen her er at alle virker å ha det de trenger, samt en plass de er tilfreds med. Det er mange merkelige jobber her i landet, og jeg stusser ofte over hvorfor det trengs 6 jenter til å stå og smile, for å ønske velkommen til middagen i hotellets restaurant. På en annen side så trenger alle en jobb og myndighetene er flinke til å legge til rette for at flest mulig skal kunne få seg en inntekt, uansett hvor lav den måtte være. Men med 70% skatt blir ikke forskjellene så veldig store likevel. En morsom digresjon er å se de mange nye moderne bilene ute på veiene. Derimot er både lastebiler, mopeder og ikke minst syklene så rustne og falleferdige at det er et under at de ikke endte på skraphaugen for flere tiår siden. Som jeg nevnte i posten om kinesere og matvaner er de ikke så glad i å ta vare på matrester, men utslitte sykler, verktøy, metallplater og hjul skal de absolutt bevare. Mest komisk er det å se at å bruke penger på koster er utenkelig. Kommuneansatte som koster gata bruker no’ hjemmelagde greier av sammenbundet halmstrå med feiebrett av et gammelt malingsspann med en trepinne igjennom. Nye moderne feiekoster koster sikkert 2 yuan (=2 kroner) på nærmeste dagligvarebutikk, men det tviholdes på det gamle og primitive. Og det funker.
Hva politiet gjør her i landet vet jeg enda ikke. Tydeligvis gjør de en god jobb for kriminalitet er tilsynelatende ikke-eksisterende. Likevel stusser jeg ofte over enkelte ting. Politiet kjører ALLTID med blålys på. Uansett uttrykking eller om de skal ta seg en kaffe på Starbucks. Ikke sjeldent ser jeg politibiler stå stille i bakgater og smug, uten at det virker som de har noen plan med det. Andre ganger ser jeg de i trafikken, for eksempel i går da jeg to ganger måtte passere en politibil som kjørte i 30 km/t på utrafikkert vei. Det er ganske mange biler ute til patruljering og inne i bygatene har jeg også møtt dem ofte. Allikevel virker de å bry seg lite om hasardiøs råkjøring eller speeding. Syklister eller mopeder som kjører på rødt lys er helt ok. Om de virker giddelause i offentligheten gjør de en fantastisk jobb undercover, for det føles veldig trygt i Kina. Eventuelt er det den kinesiske kulturen som spiller inn, der du for all del ikke skal gjøre skam på deg eller din familie, noe som dermed gjør kriminalitet lite fristende.
Kina er et morsomt land og kulturforskjellene er ofte ganske komiske. Daglig får jeg meg en god latter og jeg tipper kineserne synes vi europeerne er like vittige. Utover høsten vil jeg presentere flere artige bemerkninger fra Kina så følg med!
